14.09 - 30.10.2024
EIRIK FALCKNER - EVIG SOMMER
114
(foreløpig uten tittel
Eirik Falckner - Evig Sommer
There's a war being fought in the heart of every man, and I know the origins of this war- Jaz Coleman
Noen vil, i hvert fall foreløpig, tenke på evig sommer som en laidback idealtilstand. Særlig sånn som nå, når august blir avløst av september - og i hvert fall her på berget: når plussgradene blir færre, og dagslyset gradvis blir en blyantgrå, sølete affære mellom to kompakte blokker av mørke (litt som livet i sin helhet, faktisk). Vel, de gode nyhetene er at alle prognoser peker mot en slik tilstand. De dårlige nyhetene er at vi vil være utryddet som art lenge før. Så, la oss for guds skyld bruke hvert sekund vi har til å feire det å ha hatt så utrolig flax at vi for et stakkers øyeblikk kan erfare det å leve og virke her, på den eneste virkelig fremmede planeten. Og ikke bare dvele ved det i forhold til grunnen bak hvorfor jeg skriver dette her og nå: Eirik Falckner kan se ut til på samme tid å kartlegge de landskap som befinner seg rett under den overflaten, som om litt vil være dekket av vann, og pirke i alternative mytiske og mystiske forbindelseslinjer mellom både oss selv og alt det andre, som ikke nødvendigvis er øyeblikkelig innen rekkevidde, men som kanskje nettopp derfor gir så pass dyp resonans, selv i et tilkjempet kjølig og distansert publikum. Rammet av den momentane innsikt som lunefullt øyeblikkelig vil fordufte som en drøm du prøver å huske etter du har våknet, og som ikke vil gi noen som helst mening hvis man skulle prøve å holde det fast gjennom å skrive ned de fragmenter som henger igjen i bevisstheten. Man kjører inn i den samme veggen hver gang man prøver. Tekst er et ubrukelig verktøy, det fungerer bare i våken tilstand.
This is who we are. Noen vil garantert misforstå disse arbeidene som utslag av pessimistiske meditasjoner over den endetid vi står midt oppi, eller som nettopp noe fra en drøm, og de lar seg fint brukes sånn, men det er å styre unna poenget: Eirik Falckner er i første rekke realist. Disse røffe organiske hybridene er ikke noe unntak, eller kreativt påfunn. De finnes der ute, selv om de noen ganger må graves opp. De ville kanskje ikke bestandig vært der uten menneskelig fremfart, men vi driver jo, sakte men sikkert, med å tilpasse omstendighetene etter våre egne behov og lunefulle innfall, og dette har holdt på fra dag én. Det er liksom det vi bruker sykt mye av tiden vår til. En progresjon fra Stonehenge og Påskeøya, via japanske kirsebærhager og engelske, geometrisk perfekte, parkanlegg, til Auschwitz, Tsjernobyl, Gaza og det huggtannmønstrede partiet mellom hvitt og lilla i flagget til Quatar.
Det er et understatement å si vi ikke helt har skjønt vår plassering i forhold til resten av planeten, men jeg tenker vi burde ta det innover oss at planeten saktens har gjort sitt ytterste for at vi skal bli - siden det er vi som drømmer i farger og lager ting som dette. Det vi si, jeg tenker det. Noen av oss tenker det. Men så lenge majoriteten enten tenker på å få solgt mest mulig pølser og bruker talg av storfe i potetgullet for å motivere industrielle massemord på kuer, eller blindt aksepterer og konsumerer diverse giftstoffer som påstått vaksine for den ene laboratorieinfluensaen etter den andre, vil landskapet utenfor bare forandre seg fortere, og Netflix vil etter hvert gå tom for seriemordere å lage dokumentarer om. Dokumentarer som allerede nå i første rekke er å forstå som nostalgisk resirkulering fra den gang vi hadde en fremtid, og overskudd til å drepe hverandre bare for gøy.
Trondheim i august, 2024
Tommy Olsson
​
​
Utstillingen er produsert med støtte ifra Kulturrådet og Møre og Romsdal Fylkeskommune